Datalagringsdirektivet og terroristenes seier
Dan Hagen, journalist, LO-medlem og medlem av landstyret i Arbeiderbevegelsens presseforbundHar terroristene vunnet om datalagringsdirektivet i Norge blir vedtatt? Spørsmålet reises fordi dette EU-direktivet så dagens lys som en reaksjon på terrorangrepene i New York 11. september 2001, i Madrid 11. mars 2004 og i London 7. juli 2005. Som kjent er målet med terror å sette et samfunnet i en situasjon av frykt og påvirke politikken i en ønsket retning.
Stortinget skal mandag endelig bestemme seg for om direktivet skal gjennomføres her til lands. Signaler fra Høyre og Arbeiderpartiet tyder på at det blir ja.
Kort sagt er datalagringsdirektivet et pålegg om lagring av trafikkdata for e-post, ulike typer telefoni og Internett-tilgang. Lagringstiden er fra seks måneder til to år.
I tillegg til kampen mot terror, er også bekjempelse av alvorlig kriminalitet viktig.
Direktivet har med noen unntak fungert i EU-området siden 2007.
Terror er forferdelig
Alle lovlydige innbyggere er enige om at kriminalitet skal bekjempes og at terror er forferdelig. Men uansett gode intensjoner, så står vi her overfor noe i tillegg: En omfattende registrering som berører de aller fleste og en omfattende utvidelse av myndighetenes overvåkning av befolkningen. Det er dette som er de viktigste prinsipper når det gjelder datalagringsdirektivet, og det er dette tilhengerne overser.
Datalagringsdirektivet går inn i befolkningens private forhold og faren for misbruk er stor. Vi har alle en grunnleggende interesse av diskresjon og privatlivets fred. Erfaring viser også at det ofte skjer en formålsutglidning, da lagrede opplysninger brukes til andre enn de oppgitte formål
Det er heller ingen tvil om at nettrafikken har ført til mye hodebry for myndighetene. Wikileaks er ett eksempel på hvor verdens mektigste regjeringer har blitt tatt med buksene nede. Datalagringsdirektivet kan ses på som første trinn i ønsket om å kontrollere Internett og bruken av den nye teknologien.
Overvåkning er ikke noe nytt.
I Europas historie har vi en rekke eksempler på hva slags følger streng overvåkning av befolkningen får, for eksempel i Tyskland og Sovjetunionen på 1930-tallet. I Norge var overvåkningen av kommunister etter krigen tung, og den var ulovlig. Denne uka har det kommet fram at Politiets sikkerhetstjeneste (PST) i fjor drev ulovlig overvåkning. Og vi husker alle den amerikanske ambassaden som overvåket protestanter fra et bygg utenfor ambassadeområdet ved hjelp av tidligere norske politifolk. Norske myndigheter på ulike nivåer kjente til dette. Til og med Utenriksdepartementet visste om saken og skrev et notat. Overvåkningen fortsatte like fullt.
Datalagring har i Polen, Nederland og Tyskland ført til at politi, etterretningsvesen og selskaper har forsynt seg grovt av data knyttet til nett- og telefonibruk. I flere tilfeller er journalistenes hemmelig kilder vært målet. Som journalist vet jeg hvor viktig det er at kildene i vanskelige saker er sikre på at de kan være anonyme og ikke blir sporet. Norsk journalistlag har påpekt det samme. Datalagringsdirektivet utgjort dermed også en fare for ytringsfriheten.
Overgår kommunisttiden.
Jeg vet ikke om Jens Stoltenberg og Erna Solberg leser dette. Men før de kommanderer stortingsrepresentantene sine til å stemme ja til datalagringsdirektivet, bør dette komme fram: Personvernsforkjempere i Polen sier faktisk at dagens datamisbruk overgår overvåkningen i kommunisttiden.
Det er skremmende så langt at et flertall av stortingspolitikerne ikke ser hva de er i ferd med å vedta. Men det mest skremmende er signalet de sender:
TERROR LØNNER SEG.
Terroristene og deres bakmenn kan feire en ny seier over storsamfunnet og planlegge neste framstøt. Terror gir jo resultater.